reismedmeg

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er ekstremt glad i dyr. Altså ikke det at jeg ikke liker dem, men jeg klarer meg fint uten et i mitt eget hjem. Jeg har prøvd og jeg har nok ikke arvet dyreelskergenet. 

Tror gleden forsvant etter at vi hadde en katt som angrep når vi kom ut av soverommet på morgenen. Undulatene vi hadde var jeg livredd og hunder kunne være farlig. En beit faktisk søstra mi så ho måtte til dyrlegen, eller var det legen. Husker ikke så godt. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mamma derimot var katteelsker og det hadde hun nok arvet fra mor og far. De hadde en Raillmons som vi så fint kaller det i nord, og han var ikke kastrert, ingen skulle klippe ballene av katta må vite. Tror ikke det var så vanlig på 1970 tallet heller. 

En dag vi kom på besøk til mor og far fikk vi streng beskjed om at vi måtte være stille for de hadde fått ny katt og den låg og sov i sofaen. Vi lista oss stilt på tå og bare gikk og venta på at den skulle våkne. Far satt og strøk den så fint over ryggen, og spurte om vi ville stryke. Den var så myk og god, men våkna da aldri. Etter sikkert 10 timer eller 10 minutter (tida går såååå saaaakte når en er 4 år og ukyssa) så løfta far katta og satte den på hode mitt. Katta var skinnlua, han hadde lurt meg igjen. Dypt skuffet måtte jeg bare innse at de kun hadde Raillmonsen og han gikk det jo ikke å klappe og stryke, han var jo bestandig på ræk for å befrukte fruentimmere i nabolaget. 

Hjemme hadde vi katt som hadde fått kattunger, samme katta som tydeligvis sto opp med gal fot hver eneste dag og angrep. 

Vet ikke om jeg og søstra mi var veldig tidlig oppe eller om mamma hadde forsovet seg, men hun fant altså et akebrett i stua og kattungene var sporløst forsvunnet da hun sto opp. Det var ikke en lyd fra dem heller. Vi hadde bare vært på tur med kattene. Tydeligvis på akebrett i stua. 

Kattemor ga seg tydeligvis katta i dem, for ho løfta ikke et øyebryn for å leite. Vi var tyste som noen saltstøtter. Egentlig veldig rart for ellers sto kjeften på vid vegg. Klarte jo aldri å holde på en hemmelighet, som da jeg hadde kjøpt bursdagsgave til mamma og sprang i møte med henne. Ga henne pakken og sa “Du må være forsiktig for det er glass” 

Tilbake til de forsvunne kattungene. Halve dagen gikk før mamma hørte noen lave pipelyder. Ho fant dem i strikkekorga. Du vet en sånn stor en i bast med lokk som står på golvet. De lå så fint blant nøster, strikkepinner og sysaker. Tror kanskje vi fikk litt kjeft for i mammas HMS verden så var det ikke helt stuerent å legge kattungene sammen med strikkepinner. Ser den i dag, men ikke da. 

Ha en strålende dag!

Du får gi katta en klem fra meg 

STARTEN

Det var i det herrens år 1967 at ei lita tulle så dagens lys på sykestua i Svolvær. Nå tenker du kanskje at dette skal bli en sukkersøt historie om hvordan jeg kom til verden, men der tar du feil. Fødselen gikk tregt, mamma hadde nok ikke forestilt seg at det skulle bli på denne måten. Fødestua hadde vinduer imot blokka på andre siden av veien og ho innbilte seg at de sto bak gardinene og smugtitta. Smerter kan føre til delir har jeg hørt. Hadde de ikke gardiner i 1967? Jeg husker jo ingenting fra fødselen min så jeg aner ikke. 

Jeg var ikke mindre enn 3000 g og 48 cm på strømpelesten. Ikke store tulla kan du si, men var sikkert nok å få pressa ut, mamma var tross alt bare 19 år og nesten ukyssa. Min morfar som jeg kalte far, har fortalt at han gikk gjennom akkurat det samme som mamma da jeg ble født. Jeg vet ikke helt, men han hadde sterke rier han også, bare hjemme i Kabelvåg. Går det virkelig ant å ha sympatirier? 

Så fikk jeg navnet mitt, det var far som «bestemte». Ingen protesterte så da måtte de synes at Monika var et kjempefint navn. Dåpen kom og jeg spydde ut kjolen til mamma i kirka og presten het Hake. Ja, altså jeg husker det jo ikke selv, men mamma har fortalt det. Ingenting om selskapet, om kakene var gode, hva vi spiste til middag. Men kan vel tenke meg at det var pupp jeg fikk servert. Her har jeg funnet bilde av meg i dåpskjolen. 

Mormor eller mor som jeg kalte henne hekla dåpskjole etter hvert. Mor var en ræser på hekling, strikking og symaskin. Jeg fikk mange fine plagg av henne. Elna har jeg arvet, ja altså symaskinen. Ho heter det og kan være et riktig så vrient kjærringemne når hun setter den siden til. En skvett olje og en godprat så maler ho som en katt. Nok om det.

HVORFOR BLOGG?

Det er ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg burde skrive bok eller blogg. Jeg vet ikke helt, men tanken slo meg i går. Hvorfor ikke prøve blogg, og her sitter jeg. Eller det er å ta hard i, jeg formelig ligger fordi jeg har skada halebeinet i et svalestup i et plaskebasseng. Alt for å drite meg ut og for Musikklaget. Du får sikkert høre mer om det en annen dag. 

Jeg tenker som så at det kan jo ikke bli verre enn at ingen leser den, men hva gjør det egentlig. Jeg kan jo sitte og mimre og le litt for meg selv. Også er det jo greit å få skrevet ned sine memoarer til kommende slekter. Høres ut som jeg er den kjendisen, uten sammenligning forøvrig. 

Jeg er et sånn listemenneske. Rydda i skapet hos mamma i år og da fant jeg en bok fra 80 tallet. Det var noen mystiske lister i den, men det skal du få høre mer om senere. Lager lister for alt mulig, så lista for bloggen er også klar. Livet på godt og vondt, i fortid og nåtid i en salig blanding har jeg tenkt. Håpet er at jeg skal klare å formidle det på en slik måte at du skal sitte igjen med en følelse av gjenkjennelse og en god latter innimellom. 

«En god latter forlenger livet» har jeg nemlig hørt. 

Ha en superfin onsdag.

Finn deg ei pute og ta godt tak rundt den og klem

Den klemmen er fra meg til deg!