Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er ekstremt glad i dyr. Altså ikke det at jeg ikke liker dem, men jeg klarer meg fint uten et i mitt eget hjem. Jeg har prøvd og jeg har nok ikke arvet dyreelskergenet.
Tror gleden forsvant etter at vi hadde en katt som angrep når vi kom ut av soverommet på morgenen. Undulatene vi hadde var jeg livredd og hunder kunne være farlig. En beit faktisk søstra mi så ho måtte til dyrlegen, eller var det legen. Husker ikke så godt.
Mamma derimot var katteelsker og det hadde hun nok arvet fra mor og far. De hadde en Raillmons som vi så fint kaller det i nord, og han var ikke kastrert, ingen skulle klippe ballene av katta må vite. Tror ikke det var så vanlig på 1970 tallet heller.
En dag vi kom på besøk til mor og far fikk vi streng beskjed om at vi måtte være stille for de hadde fått ny katt og den låg og sov i sofaen. Vi lista oss stilt på tå og bare gikk og venta på at den skulle våkne. Far satt og strøk den så fint over ryggen, og spurte om vi ville stryke. Den var så myk og god, men våkna da aldri. Etter sikkert 10 timer eller 10 minutter (tida går såååå saaaakte når en er 4 år og ukyssa) så løfta far katta og satte den på hode mitt. Katta var skinnlua, han hadde lurt meg igjen. Dypt skuffet måtte jeg bare innse at de kun hadde Raillmonsen og han gikk det jo ikke å klappe og stryke, han var jo bestandig på ræk for å befrukte fruentimmere i nabolaget.
Hjemme hadde vi katt som hadde fått kattunger, samme katta som tydeligvis sto opp med gal fot hver eneste dag og angrep.
Vet ikke om jeg og søstra mi var veldig tidlig oppe eller om mamma hadde forsovet seg, men hun fant altså et akebrett i stua og kattungene var sporløst forsvunnet da hun sto opp. Det var ikke en lyd fra dem heller. Vi hadde bare vært på tur med kattene. Tydeligvis på akebrett i stua.
Kattemor ga seg tydeligvis katta i dem, for ho løfta ikke et øyebryn for å leite. Vi var tyste som noen saltstøtter. Egentlig veldig rart for ellers sto kjeften på vid vegg. Klarte jo aldri å holde på en hemmelighet, som da jeg hadde kjøpt bursdagsgave til mamma og sprang i møte med henne. Ga henne pakken og sa “Du må være forsiktig for det er glass”
Tilbake til de forsvunne kattungene. Halve dagen gikk før mamma hørte noen lave pipelyder. Ho fant dem i strikkekorga. Du vet en sånn stor en i bast med lokk som står på golvet. De lå så fint blant nøster, strikkepinner og sysaker. Tror kanskje vi fikk litt kjeft for i mammas HMS verden så var det ikke helt stuerent å legge kattungene sammen med strikkepinner. Ser den i dag, men ikke da.
Ha en strålende dag!
Du får gi katta en klem fra meg
