STARTEN
Det var i det herrens år 1967 at ei lita tulle så dagens lys på sykestua i Svolvær. Nå tenker du kanskje at dette skal bli en sukkersøt historie om hvordan jeg kom til verden, men der tar du feil. Fødselen gikk tregt, mamma hadde nok ikke forestilt seg at det skulle bli på denne måten. Fødestua hadde vinduer imot blokka på andre siden av veien og ho innbilte seg at de sto bak gardinene og smugtitta. Smerter kan føre til delir har jeg hørt. Hadde de ikke gardiner i 1967? Jeg husker jo ingenting fra fødselen min så jeg aner ikke.
Jeg var ikke mindre enn 3000 g og 48 cm på strømpelesten. Ikke store tulla kan du si, men var sikkert nok å få pressa ut, mamma var tross alt bare 19 år og nesten ukyssa. Min morfar som jeg kalte far, har fortalt at han gikk gjennom akkurat det samme som mamma da jeg ble født. Jeg vet ikke helt, men han hadde sterke rier han også, bare hjemme i Kabelvåg. Går det virkelig ant å ha sympatirier?
Så fikk jeg navnet mitt, det var far som «bestemte». Ingen protesterte så da måtte de synes at Monika var et kjempefint navn. Dåpen kom og jeg spydde ut kjolen til mamma i kirka og presten het Hake. Ja, altså jeg husker det jo ikke selv, men mamma har fortalt det. Ingenting om selskapet, om kakene var gode, hva vi spiste til middag. Men kan vel tenke meg at det var pupp jeg fikk servert. Her har jeg funnet bilde av meg i dåpskjolen.
Mormor eller mor som jeg kalte henne hekla dåpskjole etter hvert. Mor var en ræser på hekling, strikking og symaskin. Jeg fikk mange fine plagg av henne. Elna har jeg arvet, ja altså symaskinen. Ho heter det og kan være et riktig så vrient kjærringemne når hun setter den siden til. En skvett olje og en godprat så maler ho som en katt. Nok om det.
HVORFOR BLOGG?
Det er ikke lenge siden jeg fikk høre at jeg burde skrive bok eller blogg. Jeg vet ikke helt, men tanken slo meg i går. Hvorfor ikke prøve blogg, og her sitter jeg. Eller det er å ta hard i, jeg formelig ligger fordi jeg har skada halebeinet i et svalestup i et plaskebasseng. Alt for å drite meg ut og for Musikklaget. Du får sikkert høre mer om det en annen dag.
Jeg tenker som så at det kan jo ikke bli verre enn at ingen leser den, men hva gjør det egentlig. Jeg kan jo sitte og mimre og le litt for meg selv. Også er det jo greit å få skrevet ned sine memoarer til kommende slekter. Høres ut som jeg er den kjendisen, uten sammenligning forøvrig.
Jeg er et sånn listemenneske. Rydda i skapet hos mamma i år og da fant jeg en bok fra 80 tallet. Det var noen mystiske lister i den, men det skal du få høre mer om senere. Lager lister for alt mulig, så lista for bloggen er også klar. Livet på godt og vondt, i fortid og nåtid i en salig blanding har jeg tenkt. Håpet er at jeg skal klare å formidle det på en slik måte at du skal sitte igjen med en følelse av gjenkjennelse og en god latter innimellom.
«En god latter forlenger livet» har jeg nemlig hørt.
Ha en superfin onsdag.
Finn deg ei pute og ta godt tak rundt den og klem
Den klemmen er fra meg til deg!