Hvordan kan en person som er så sjenert at hun ikke tørr å lese høyt i klassen, være med på skuespill og spille fremtredende roller?

Dette var meg i hele barne og ungdomsskola. Det værste jeg visst var å lese høyt og svare på spørsmål i klasserommet. Pulsen hamret i tinningen og jeg var flere ganger nær med å besvime. Har lært i voksen alder at dette kalles angst. Jeg hadde angst for flere ting, men det kan vi snakke om en annen gang. 

Gi meg en rolle og jeg spilte den, uten sjenanse og uten angst. Rart??? eller kanskje ikke fordi følelsen av å være en annen person/karakter gav meg frihet. I dag har jeg kommet mye lenger. Det å prate i store forsamlinger gjør meg ingenting lenger. 

Jeg har alltid snakka rett fra levra, ja av og til litt vel mye. Ikke alltid det passet, men jeg rodde meg stort sett iland hver gang. Ikke alltid jeg fikk med meg ting heller som da læreren vår hadde hatt konfirmasjon og klassen gratulerte en etter en. Så kommer jeg

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Har du bursdag?” “Gratulerer” 

Ja, ja det er mye jeg kunne sagt om den saken, men skylder på at jeg i den perioden var ei forvilla vegglus. 

I 5. klasse fikk vi være med på discotek i bomberommet på skolen og det var stor stas. Da var det 7. klasse som arrangerte. Jeg kunne ikke danse på ordentlig så jeg fotfulgte Ellen i 7 ende på dansegulvet og hermet etter henne. Du vet sånne hinkesteg og flaksende armer. Også så fornøyd når jeg fikk det til. 

Det skulle komme godt med da jeg i 6. klasse skulle være John Travolta i Grease. Vi hadde hvert år underholdning for foreldrene våre og dette året skulle vi bl.a danse til Grease. Jeg lærte meg dansetrinn og ordna med 3 dansende par rundt meg, mens jeg sto på en pult og dansa. Frøken var mildt sagt litt skeptisk, ja ikke at jeg skulle være John Travolta men at jeg skulle stå på pulten og danse. Det var heldigvis mest armbevelgelser så det gikk helt fint. Husker stormende jubel og trampeklapp. 

Da jeg et annet år tok en Leif Juster sketsj på sparket og spille fylliken i konjakktønna da tror jeg det var mange av foreldrene som lurte fælt på hvor jeg hadde lært å spille full. Mulig det var noen som tenkte tanken på å ta kontakt med barnevernet også. Til orientering så hadde jeg ikke sett mine foreldre beruset og jeg hadde heller ikke smakt på godsakene selv enda. 

Jeg ble aldri noen danseløve, lærte meg aldri swing. Bare grunntrinn, men jeg var en ræser på klintango. Og egentlig så var det jo det som var viktigst akkurat da. 

Hinkesteg, flaksende armer og klintango, der har du meg også den dag i dag!

Ha en dansende aften

Klem fra meg til deg

Vi vet alle at barn kan få sine ville idéer når det kommer til hva de liker og ikke. Sånn var det også i barndommen min og gjett om jeg har fått oppleve det med mine egne barn også. 

Jeg liker ikke ditt, jeg liker ikke datt. Høres det kjent ut? Sånn var det også da jeg var barn. Det merkelige var at jeg aldri ble pressa til å spise noe jeg ikke likte. Bortsett fra når vi ble bedt på kjøttsuppe med fettklumper. Det var et mareritt husker jeg. Gammelt folk skjærte nemlig opp alt på kjøttet og var det fett så ble det gjerne fettklumper i suppa også. Jeg husket at jeg svelga hele griser. 

Tror egentlig mamma syntes litt synd i oss for ho la til rette for oss så godt hun kunne hjemme. Jeg var ikke spesielt glad i potet. Jeg måtte spise litt, men ble aldri tvinga. Så hadde jeg en periode hvor jeg ikke klarte å tygge kjøtt. Jeg bare tygde og tygde og fikk det ikke ned. Da fikk jeg pølse istedet som medførte at jeg spiste så mye pølse at jeg fikk stygga på det og det gikk lang tid før jeg fikk appetitt på det igjen. 

Vi hadde endel fisk og en dag hadde mamma funnet ut at vi likte PLUKKFISK. Eller rettere sagt jeg likte det, til søstra mi sin store fortvilelse. Spiste PLUKKFISK flere dager i uka i flere uker. Selvfølgelig til vi gikk lei av det også. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noe som er rart og som jeg har lurt litt på. Jeg likte ertersuppe til pannekaker men jeg likte ikke erterstuing trodde jeg helt til jeg fikk smakt. Æsj det var erter liksom ?? 

Tyttebær og moltebær hadde jeg innbilt meg at jeg ikke likte helt til jeg fikk smakt. Det var jo kjempegodt. 

Ellers hadde jeg stor appetitt på brødmat. Jeg var tynn som ei flis men spiste som en bryggesjauer.  Hvor jeg fikk plass til alt er et mysterium. 

Etter jeg ble voksen er det bare noen få ting jeg ikke har appetitt på. Lungemos, torskelever, fruktsuppe, røkt torsk og så kommer jeg ikke på noe mer. Klarer 3 ss grøt så er jeg mett. Kan vel kalle meg altetende. 

Datter 1 har arvet potetvegringen min. Men vi trenger jo egentlig ikke spise det. Erstatter det med mer grønnsaker så går det fint. Jeg vet at Datter 2 spiste Datter 1 sin potet i smug for maten skulle spises opp før bordet ble forlatt. Ikke jeg som fikk den fikse ideen, men den andre halvdelen jeg levde med. Her kan vi vel diskutere i det vide og bede hva som var riktig. 

Jeg tenker som så at et sunt forhold til mat er bedre enn å må spise ting magen vrenges av, for det er faktisk ikke alt vi klarer å venne oss til i fredstid. Det får bli et eget innlegg om dette når jeg føler for å diskutere med meg selv. 

Enden på visa er at jeg har funnet ut hvorfor mamma var så snill i matveien. Hun var forferdelig kresen i matveien selv. Bestilte hun biff ute så skulle den være “ødelagt” eller veldig god stekt. Hun laget rett og slett det hun likte og det var ikke mye som vi ikke likte, bortsett fra røkt torsk. Jeg kjenner enda lukta Æsssjjjj og grøss og gru.

Vi får ta opp tråden senere, nå skal jeg se på vaske klær lista. Håndduker og sengetøy skal vaskes. Så kan du jo bare lure på hvordan den lista ser ut (forundretblunkesmilefjæs)

Ha en fortryllende dag!

Bon apetit 

Ja jeg finner ikke noe annet navn en Liste fetisj på det jeg har lidd av tydeligvis helt siden jeg gikk i 8a i 1982. 

Jeg fant en telefon og adressebok da jeg var hjemme i Svolvær tidligere i år. Nostalgisk å se alle skolekammerater og venner fra den tiden. Flere navn jeg ikke kjente igjen, men fb oraklet fikk meg flere ganger på riktig spor. 

Ikke så veldig uvanlig å føre telefonbok tenker du, men svært få av dem sto der med tlf nr. Vet ikke helt hva jeg har tenkt, men behovet for å holde orden på venner var helt tydelig tilstede. 

I boka fant jeg i tillegg 3 lister. Slik jeg tyder dem så har dette med kjæresteemner å gjøre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

• Ei av listene var av alle kjærestene jeg har hatt før min første kjærlighet. Der fant jeg hele 10 navn. Kan bare huske å ha vært kjærest med 4 av dem
• Den andre lista var av 5 gutter jeg hadde sagt nei til
• Og den tredje lista var over de som var interessert i meg da jeg ble sammen med min første kjærlighet

Ja hva skal jeg si? Først unnskyld til guttene, så tenker jeg at jeg må ha hatt et kjempebehov for å holde styr på livet. 

Dette var nok bare forstadiet til en fetisj. Jeg kan finne på å lage liste over listene. 

Tilfredsheten over å kan stryke ut punktene på listene er enorm. Planlegging er halve jobben fikk vi beskjed om da vi måtte sette nåler, så tråkle og etterpå sy for hånd, forkle vi laga i 6. Klassen på skola. 

En typisk liste i det Tinglumske hjem

• Vaske undertøy
• Legge undertøy i tørketrommelen
• Sortere mitt og Atle sitt undertøy
• Parre sokker
• Brette truser
• Legge undertøy i skuffene

Er jeg syk i hode? Tjæææ det kan godt hende, men jeg lever godt med det. 

Det fine er at jeg også lager lister til andre, til noens store fortvilelse (les min bedre halvdel) 

Lager du lister for å holde orden, eller tar du ting som de kommer? 

Nå skal jeg fortsette på ferieturlistene mine. Væske klærlista, pakkelista, medisinlista, hotellista, fergelista, Spotifylista, Middagslista, TPlista, koselista, neida nå tuller jeg fælt. Sistnevnte er vel stort sett det eneste jeg tar på sparket uten å detaljstyre. Skulle tatt seg ut at det låg ei liste for avkryssing på nattbordet. Nå ble det mange bilder i hode som jeg tenker skal få være der (lermegihjelglisesmilefjæs)

Ha en fortsatt strålende list..ende dag! 

Klem fra meg til deg 

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke er ekstremt glad i dyr. Altså ikke det at jeg ikke liker dem, men jeg klarer meg fint uten et i mitt eget hjem. Jeg har prøvd og jeg har nok ikke arvet dyreelskergenet. 

Tror gleden forsvant etter at vi hadde en katt som angrep når vi kom ut av soverommet på morgenen. Undulatene vi hadde var jeg livredd og hunder kunne være farlig. En beit faktisk søstra mi så ho måtte til dyrlegen, eller var det legen. Husker ikke så godt. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mamma derimot var katteelsker og det hadde hun nok arvet fra mor og far. De hadde en Raillmons som vi så fint kaller det i nord, og han var ikke kastrert, ingen skulle klippe ballene av katta må vite. Tror ikke det var så vanlig på 1970 tallet heller. 

En dag vi kom på besøk til mor og far fikk vi streng beskjed om at vi måtte være stille for de hadde fått ny katt og den låg og sov i sofaen. Vi lista oss stilt på tå og bare gikk og venta på at den skulle våkne. Far satt og strøk den så fint over ryggen, og spurte om vi ville stryke. Den var så myk og god, men våkna da aldri. Etter sikkert 10 timer eller 10 minutter (tida går såååå saaaakte når en er 4 år og ukyssa) så løfta far katta og satte den på hode mitt. Katta var skinnlua, han hadde lurt meg igjen. Dypt skuffet måtte jeg bare innse at de kun hadde Raillmonsen og han gikk det jo ikke å klappe og stryke, han var jo bestandig på ræk for å befrukte fruentimmere i nabolaget. 

Hjemme hadde vi katt som hadde fått kattunger, samme katta som tydeligvis sto opp med gal fot hver eneste dag og angrep. 

Vet ikke om jeg og søstra mi var veldig tidlig oppe eller om mamma hadde forsovet seg, men hun fant altså et akebrett i stua og kattungene var sporløst forsvunnet da hun sto opp. Det var ikke en lyd fra dem heller. Vi hadde bare vært på tur med kattene. Tydeligvis på akebrett i stua. 

Kattemor ga seg tydeligvis katta i dem, for ho løfta ikke et øyebryn for å leite. Vi var tyste som noen saltstøtter. Egentlig veldig rart for ellers sto kjeften på vid vegg. Klarte jo aldri å holde på en hemmelighet, som da jeg hadde kjøpt bursdagsgave til mamma og sprang i møte med henne. Ga henne pakken og sa “Du må være forsiktig for det er glass” 

Tilbake til de forsvunne kattungene. Halve dagen gikk før mamma hørte noen lave pipelyder. Ho fant dem i strikkekorga. Du vet en sånn stor en i bast med lokk som står på golvet. De lå så fint blant nøster, strikkepinner og sysaker. Tror kanskje vi fikk litt kjeft for i mammas HMS verden så var det ikke helt stuerent å legge kattungene sammen med strikkepinner. Ser den i dag, men ikke da. 

Ha en strålende dag!

Du får gi katta en klem fra meg