Ja jeg er lei. Lei av å ikke få til alt jeg har lyst til. Lei av å kjenne at kroppen gjør det den vil og ikke det jeg vil.
Jeg får gjort mye, men det er jaggu mye jeg ikke får gjort. Og ja jeg vet at jeg absolutt ikke er alene og at det er mange som har det mye verre enn meg. Likevel må det være lov å kjenne på en oppgitthet over at livet på en måte har stoppa litt opp.
Jeg var på full fart forover i fjor sommer. Hadde t.o.m jogga en liten bit av veien. Raske gåturer hver dag, kjente at kroppen responderte, ble glad. Full jobb som var givende. Dro 3 ganger til Syden før det 18. September sa bom stopp.
Ble det for mye??? Følte meg ikke stresset. Hadde jo vært 1 uke i Italia med gode kollegaer. Sol og varme, i mitt tempo. Kjente at kroppen ikke var helt i vater, men tok ikke signalene. På hjemturen fikk jeg sykt vondt i beina og følte meg “full”.
Dagen etter skulle jeg på jobb. 7 dager til ende. Klarte ikke stå på føttene, hele verden snurret. Legevakten??? Hva er det? Kan jo umulig være så alvorlig. Skulle kanskje tatt hintet. Det gikk 2 dager så fikk jeg time hos fastlegen, eller vikaren for han hadde permisjon. Ho kikka på føttene og sjekka balansen. Ble det verre skulle jeg komme tilbake. Og verre ble det allerede samme dag, men tok jeg kontakt med legevakta? Nei… ville ikke være til bry. Men du som er sykepleier burde ha skjønt…. jaja skal aldri skje igjen.
Jeg fikk så vondt i hode at jeg kasta opp. Tok Paracet og gikk og la meg. Målte blodtrykket som var litt høyt, men jeg hadde jo så vondt i hode at det var sikkert derfor.
Dagen etter var det ikke noe bedre. Blodtrykket hadde steget mer og jeg fikk akuttime på legekontoret. Der ble det slått alarm. Rett på sykehuset og for å gjøre en laaaaaang historie kort fikk jeg en diagnose som normale folk blir friske av iløpet av dager til 1 mnd tid. Den heter PRES på norsk Potensielt reversibelt encefalopati-syndrom eller hevelse i hjernen som stenger blodtilførsel og kan gi skade. I mitt tilfelle har det gjort akkurat det.
Da det sto på som verst reagerte også hjerte mitt med for lite surstoff slik at det krampet seg i årene og de kunne se det på blodprøvene. Ble heldigvis ikke noe videre skade på hjertet.
Jeg har
- Nedsatt kraft i høyre side av kroppen
- Dårligere balanse
- Smerter i arm og fot
- Daglig hodepine og kvalme
- Nedsatt følighet i huden i ansiktet og kroppen.
- Øresus og høye pipelyden innimellom
- Skytende ansiktssmerter
- Foten lever sitt eget liv innimellom
- Hukommelsen er dårligere
- Konsentrasjon elendig
- Koordinasjonen dårligere
- Energien kommer og går som den vil
- Jeg er mer oppfarende og nærtagende
- Det går litt tregt oppi pappen med hvert.
- Kan bli skikkelig sint. Argsint på godt nordnorsk (ingen vanlig foreteelse)
Nå har jeg vært sykemeldt i snart 1 år. Hva nå??? Hvilken jobb skal jeg prøve meg i? Hvem vil ha meg i jobb? Må jeg finne på noe selv? Hva gjør NAV?
Det er ingen dans på roser å være syk. Det er fulltidsjobb. Heldigvis har jeg humøret i behold. Jeg lar meg ikke knekke av det her.
Neste skritt på planen er 3 uker på Høylandet Rehabilitering. Det ble coronautsatt i vår.
Gleder meg til varmebasseng, trening, mye frisk luft, servert mat, stresse ned og kjenne litt etter hvordan jeg EGENTLIG HAR DET….. Så blir det spennende å se hva utfallet av oppholdet blir.
Kommer jeg meg i jobb igjen? Hvilken jobb? Ja for det er det som stresser meg litt for tiden. Må jo ha sikker fremtidig inntekt.
Tar en dag av gangen selv om jeg hater å ikke kunne se 1 år fremover. Du vet meg og planlegging, lister osv….
Skal ikke syte mer denne uken, jeg lover…
Rompa er bra, så noe positivt er det da hehehe…
Ha en strålende dag, det skal ihvertfall jeg ha (hjerte, hjerte, hjerte)