Ja du hørte riktig. I går va det en real dassdag bokstavelig talt. Altså nu skal ikkje æ utbrodere mine etterlatenskaper, men det kan være godt å vite at kroppen kan protestere når den ikkje får det den e vant til. Og det gjorde den til gangs i går, gulp…
Æ våkna kl. 07.30 av at datter1 ringte. Æ har leita etter ho Guro og finn ho ikkje, ho har vært ute i heile natt og det e -14 grader. Guro e mitt barnebarn, ei katt, så veit du det. Guro sto klar og smatt ut da datter1 kom hjem fra jobb søndag kveld. Den kattlørva altså, det må da gå ann å hold sæ inne.
Katteluka blei åpna for inngang sånn at ho skulle kunne komme sæ inn når ho fant det for gått, men neida. Ingen katt kom og kl. 05.00 va datter1 ute og leita og forberedte sæ på det værste. Fyrte i peisen og tok fram det varmeste pleddet. Stivfrossen katt bak garasjen kanskje, men neida ingen Guro å se eller høre.
Litt før kl 08.00 gikk ho ut igjen for å leit, og trur du ikkje ho sto på trappa da ho kom tilbake fra runden i nabolaget. Nu gjeld det å få ho varm, inn i pleddet, men da ho skulle kjenn etter så va ho fanden mæ varm både i kroppen og på potan. Guro hadde vært inne den natta, men ikkje hjemme. Kor hadde ho vært?????
Så etter 5 tima småsøvn den natta blei æ altså bråvekt av tlf og da starta helv…. Kroppen va aldeles ikkje mottakelig for nån ting som helst. Dritkvalm, sprang på dass og mat smakte pyton. Det formelig brant der kroppen e høgast når æ plukke tyttebær og hode spant som om æ va på hurtigruta over Vestfjorden i stiv kuling med storm i kastan.
Musikkøvelsen på Zoom måtte æ bære la være, da e æ sjuk altså førr det e den aktiviteten som betyr mest for mæ og som æ aldri skippe. Va bare innom for å si hei også la æ på.
I dag derimot våkna æ rimelig frisk og opplagt, vært på trening og sett nu og slappe av i godstolen. Skal prøv mæ på en matbit og hopp i dusjen så trur æ det værste e over.
Sånn kan det altså gå når kroppen protestere og skrik etter det den ikkje treng, nemlig sukker.
Så til neste gang vi snakkes – ta vare på dæ sjøl
Goklæm
