Det er ikke sikkert du vet det men jeg har angst. Angst for mørke og nattetimene. Det er igrunnen et mareritt å jobbe natt, eller ligge borte eller hjemme alene. Ikke bare er jeg redd for mørke og nattetimene men jeg er husredd også.
Hvorfor???? Tenker du kanskje…. tja det stammer vel fra barndommen som så mye annet. Jeg husker at vi bodde i et gammelt hus, med toalett og bad i kjelleren og soverom på loftet. Huset knirka og jeg var redd. Kun 1 gang gikk jeg på do alene, da var jeg så tissetrengt at jeg ikke klarte vente på mamma. Vi bodde der i 1 år eller 2… Jeg og søstersen hadde felles rom, men var like redde begge to. Låg og ropa på mamma om kveldene husker jeg.
Var det noe under senga? I skapet? Ute på gangen?
Dette har forfulgt meg hele livet. Ja altså jeg må ikke ha følge på do lenger, men jeg liker ikke lyden av toalett som trekkes ned mellom kl 24-08. Da springer jeg ut av badet. Tullete, ja jeg vet men kan ikke noe for det.
Likeså åpne trapper… det kan jo være noen under som tar tak i foten.
Jeg fikk satt ord på det da jeg i 2004 gikk til psykolog…. Da jeg fortalte at jeg som barn/ungdom/voksen og var alene hjemme, la meg på sofaen, med ansiktet inn mot ryggen og TV eller radio på full guffe for at jeg ikke skulle se eller høre den som kom for å drepe meg sa hun…… “Monika du har mye angst du.” Å har jeg det??? Hadde ikke tenkt at det var angst, jeg var jo bare redd.
Når vi ligger på hotell sjekker jeg alltid under senga. Ja for det kan jo ligge et monster der som er klar for å angripe. Må jeg på do på natten, så aker jeg meg ned til fotenden og hopper ut av sengen og småløper på badet. På tilbaketuren stuper jeg i seng igjen. Aldeles tullete, jeg vet….. men……
Så var det i natt da… sønnen kom med toget kl 05.08 og jeg skulle ut og kjøre kl 04.30. Det var ikke mørkt, men klokka viste natt. Stakk hode ut av ytterdøra og titta fra side til side. Er det noen her??? Nei såg ingen. Småsprang de 3 meterne til bilen… å herrefred der er hushjørnet… det kan stå noen der. Hoppa i bilen og låste døra…. på med radio og turte nesten ikke se i ryggekamera. Kanskje sto det en oppi bakken med kappe og hjå….. Ja jeg hører at jeg ikke er rett på en flekk….. men……
Jeg vet, kanskje skulle jeg ha gått i terapi men det er skummelt det også… det å eksponere seg for redselen er ingen god følelse. Det blir bedre og bedre ettersom årene går….. men…… kanskje jeg skal tørre om ikke angsten sier STOPP.
Ha en angstfri dag, det skal jeg prøve på!!!
