Sola sto opp over åskammen, ihvertfall bak skyan. Æ ser bære tåkedis gjennom smale øya og upussa brilla. Sånn starta denne dagen. Inntatt min første frokost. 1 glass morradrikke (hver dag i 5 år nu) Ja pluss en halv nevve medisin. Hold mæ mett et par tima.
Kroppen?? Tja den har en unaturlig ro i sæ, nesten litt bedøvd. Når æ kjenn etter har æ ikkje vondt nån plassa. Oii e det nå som har begynt å virk, eller e det nå på gang. Får klapp i hendene og rop HURRA. Farsken kor æ savne emoji på den her bloggen.
I går va min svimleste dag siden det fatale skjedde i 2019. Det kjentes ut som æ va på hurtigruta i 1986, da æ på overfarten Bodø-Svolvær måtte ligg på golvet, i full storm.
Kiropraktoren va bekymra, men æ e jo litt sånn vent å se kjerring. Det går sikkert over, eller så blir det verre hehehe.
Våkna jo i dag og haue har gått ned fra full storm til liten kuling. Men dagen e ung enda. Æ har trua på liten bris iløpet av dagen, eller så kan de jo bli “rimelig god klestørk” eller orkan i kastan. Hehehe
Men du store verden nu har æ skrevet mæ heilt bort. Kjolen, den fortryllende kjolen æ skal ha på E BLITT ALTFOR TRANG. Ka farsken gjør æ nu???? De 6 kg rikke sæ ikkje i riktig retning.
Strisekk ønskes kjøpt blir vel siste utvei. Det begynn altså å hast nu!!!!
Skal æ hastekjøp en ny kjole som e skreddersydd med 2 cm pluss i baua og kanta, eller skal æ driste mæ til en brudesalong å leie en???
Eller skal æ SLANK mæ, hvis det går??? Sistnevnte e vel kanskje det letteste i noen sine øya. Bære spis mindre enn du forbrenne og rør dæ. Vi lar den ligg til et anna innlegg.
Nu fikk du mye å ta stilling til, eller du kan ta det med knusende ro. Æ fikk mye å ta stilling til ihvertfall.
Til vi møtes igjen.
Klæm